Mitt julebrev

Hei.
Det er snart jul. I dag er det Luciadagen. Og den vekker ettertanke.
Jeg liker julen. Litt. Eller ganske mye på enkelte dager. Andre dager kan jeg nesten hate den. Det vil si,  jeg gjorde kanskje det.

Jeg glemmer aldri barndommens jul. Alt fra kalendre til besteforeldrefang. Foreldre som var som blekkspruter i dagene før jul. De ville greie alt. Og de greide det som regel. Juletreet var ferdig pyntet sent lillejulaften. Og den gamle stjernen ble festet på toppen til slutt, som prikken over i’en. Og luktene. Granbar og grønnsåpe. Levende lys. Og all maten. Og kakene. Det ble aldri tomt.

Det var ryddet i fjøset. Selv dyrene virket roligere. Lydene var mer avdempet. Kanskje vi og dyrene påvirket hverandre? Kanskje det fremdeles var noe magisk over forholdet mellom alle vesener på selveste julaften? Det var lett å tro det, for mens vi var inne i fjøset bleknet stjernene på en julehimmel over en rimkranset bjørkeskog under den spesielle blåhvite himmelhvelvingen.

Jeg bestemte meg for å huske 13.desember 1981. Det var en førjulsmorgen fikk vi barna fikk en fantastisk god sjokolade fra julekalenderen. Så viktig og fint var det at jeg bestemte meg for huske datoen. Jeg var 7 år. Det er 35 år siden i dag.
Og noen år senere; Gaven som du hadde ønsket deg hele året kom endelig etter middagen julaften. Alt var perfekt. Verden var så liten i din egen inderlige glede.
Deretter kom slekta og jevnaldrende noen dager ut i romjula. Med den kom en ensomhetsfølelse når de jevnaldrende dro. Nyttårsaften var morsom med raketter, men selv som barn kjente jeg på en annen stemning. Julestemningen var over. Det beste var over.

Og når mistet jeg delvis barndommens juleglede før og i julen? Det vet jeg ikke helt. Som voksen kjente jeg ofte på den i de gode periodene livet. I de tunge årene var nesten uutholdelig å være i samme modus som før når julemåneden slo inn. Den ble heller en påminnelse på det som ikke var lenger. Det gjør vondt når du ikke kjenner den samme gleden av luktene, lydene og de før sterke visuelle inntrykkene som ferdigpyntet juletre og annen gammel julepynt med resonans tilbake til barndommen.
Særlig ett år, da jeg forspiste meg på julemat på vegkro lillejulaften, fremstår som særlig mørkt. Nyskilt, og på veg hjem til mine foreldre og min søster, var det lite som minnet om lillejulaften med småbarn og juletre. Julaften spiste jeg nesten ingenting. Jeg var mett, men likevel helt tom innvendig.

Slik følelser, de føles som emosjonelle kollisjoner, skaper følelsesmessige vakuum. Det krever tid å komme seg videre på en ny veg fra noe som betydde enormt mye, til noe som føltes som en slags avstumpethet . En slik følelse kjentes feil og urettferdig feil overfor barna, søsken og foreldre. Det er bare det at julen har gjerne en dobbel effekt på deg, enten du har det bra eller dårlig. For den har betydd (og betyr) så mye. Du kan multiplisere følelsene dine flere ganger. Enten de er gode eller vonde. Ikke rart det skvalper over, eller ises til noen ganger. Og dine reaksjoner, eller mangel på reaksjoner, påvirker andre, det er  det liten tvil om. Du kjenner ansvaret tynger for at du skal bidra til fellesskapet slik du «alltid» har gjort

Men hva kjenner jeg nå? Jeg kjenner på nyanser. Og jeg kjenner på en sterkere glede over julen enn før. Jeg forstår at alt har sin tid. Og sin form. Og ingen ting kan bli som før, men det behøver heller ikke å bli noe dårlige enn det som var.

For det er opp til meg.

Og det er opp til deg.

God jul!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s