Verdien av stillhet

Jeg gikk i min barndoms bjørkeskog.

Det var så stille.

Så vidunderlig stille.

Jeg dukket ned under grenene.

De mørke grenene

Utsikten ble borte.

Bare solen var igjen.

Bare meg og solen.

Og bakken var grå.

Men full av spirende liv

Få menneskeføtter ville tråkke på.

Eller kjøre over.

Og trærne fikk være i fred for meg.

Og over det hele, akkurat da.

En blå himmel uten spor.

Det var bare meg på den lille jord.

Og jeg tenkte.

Jeg er heldig.

Som kan kjenne på dette.

Det lille og store rommet.

Til din egen dør.

Til god ensomhet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s