I 2020 bør vi strekke ut hånden

Hei, vi er på årets siste dag, ja på endog  tiårets siste dag.  Kaster jeg blikket bakover har jeg grunn til både å le, gråte, nikke og riste på hodet når jeg både ser mitt på eget liv, men ikke minst når jeg på samfunnsutviklingen i noen raske og hektiske tilbakeblikk.

Men det jeg har tenkt å skrive om- skal handle lite om meg og den generelle samfunnsutviklingen. Den får andre ta se av. Derimot vil jeg påpeke noen trekk som gjør meg en smule bekymret. Trekk som ikke var der i 2010, men som har kommet i løpet av det siste tiåret. Vi må snakke om samfunnsdebatten, selve ordskiftet. Hvorfor? Jo, for hvis den avspeiler samfunnet, selve tidsånden, er det etter min mening grunn til bekymring.

Hva er så tidsånden i 2019? Det er vågalt å antyde noe om den for en vanlig mann som meg.  Men går det an å si at tidens ordskifte, folks reaksjoner på andre sine handlinger, virker en smule dømmende? En annen faktor er polariseringen i samfunnsdebatten i saker som omhandler saker som ulv, bompenger, klima eller likestilling. Et raskt sveip gjennom kommentatorfeltene avslører at Internett, med alle sine muligheter for å innhente forskningsbasert faktainformasjon, i stedet brukes til å slå ihjel hverandre med ord eller påstander.

Hvor blir av samtalene der folk kunne lære noe av hverandre?   Hva er det som får folk til å bli så himla aggressive, eller utestengende hvis ikke en deler deres synspunkter 100 prosent?

Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg vet bare at jeg har skjønt at det er viktigere å få folk til å forstå/respektere hverandre enn å vinne debatten. Svært mange saker er ikke svart/hvitt. Det ser bare sånn ut for tiden. Tilliten mellom oss ser ut til å synke. Sosiale medier er ikke en katalysator for å øke tilliten, men heller ei eksospotte som hiver inn skadelige avgasser inn i samfunnsdebatten. Det er på tide å tråkke litt på bremsen.

Folk må møte hverandre på en annen måte i fremtiden. Det er grunner til at folk mener det de gjør. Så får en god diskusjon vise om begge sider har noe å lære hverandre, eller ikke.

Hva skal vi med et samfunn der folk i respekterer at en kan forskjellig utgangspunkt og ståsted? For meg er respekt for en annen persons ståsted en viktig forutsetning for et velfungerende og sunt demokrati. Slik det ser ut nå, vel, jeg synes å ane en liten forvitring. Og det gjelder over det hele det politiske spekteret. Det gjelder å slå ihjel motparten, eller mer fiffig i enkelte miljø på venstresiden, stenge ute folk som prøver å rasjonalisere perspektivene i klimadebatten /metoodebatten.

I min verden er det håp for de aller fleste. Å slå hånda av folk skaper ikke et mer inkluderende samfunn. Det skaper et debattklima som er som en snikende gift for en velfungerende samfunn.

Vi er avhengig av tillit til hverandre. Tillit kan bare skapes gjennom gjensidig forståelse.

Derfor har jeg ønske om at i kommende året skal folk lytte mer til hverandre. Du trenger ikke å være enig, men vise motparten respekt.

Det er slik velferdsstaten Norge ble oppbygd, med skiftende regjeringer og ulikt politisk ståsted. De mistet aldri tilliten til hverandre.

Det må heller ikke vi gjøre. Så jeg rekker frem hånden min? Vil du gjøre det samme?

 

 

 

3 thoughts on “I 2020 bør vi strekke ut hånden

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s