Funnet av krysseren Karlsruhe utløser nye spørsmål

Krysseren Karlsruhe ble hardt skadet av torpedoer fra den engelske ubåten Truant utenfor Kristiansand kvelden 9.april. Skadene på skipet var så store at tyskerne besluttet at skipet måtte senkes.  Nå er krigsskipet funnet. Men så mye mer enn det vet vi ikke. Hvorfor ikke? Og hvorfor vet vi så lite om de allierte ubåtenes tokter i Atlanteren, Nordsjøen og utenfor Norskekysten under 2.verdenskrig, når motstanderens bevegelser og handlinger er vel dokumentert?

Ulveflokker og havets rovdyr er begreper den historieinteresserte leser kjenner godt til. Det er betegnelser brukt på de tyske ubåtene og de tyske overflateskipene. Vi vet også en hel del om den britiske overflateflåten og kampen om konvoiene. Men vi vet altså særdeles lite om de britiske ubåtenes operasjoner sammenlignet med de tyske.  De sistnevnte hadde defekte torpedoer under krigen i Norge våren 1940, noe som gjorde det mulig for engelskmennene å ødelegge halvparten av den tyske jagerflåten utenfor Narvik 10. og 13.april 1940.

Jeg har hundrevis av krigsbøker, mange av dem om sjøkrigen, men jeg har ikke én eneste en om den engelske ubåtkrigen.  En norsk ubåtoffiser, Sigurd Valvatne, skrev en interessant bok en norsk ubåt i engelsk tjeneste. Boka heter «Med norske ubåter i kamp». Den beskriver godt og intenst kampen mot den tyske konvoifarten på norskekysten de siste årene av krigen.  Dessverre ble også en del nordmenn i tysk konvoitjeneste drept under disse stridighetene.

Alf R. Jacobsen sin bok «Farlig Farvann» må sies å være ett hederlig unntak. Her beskrives flere senkninger i sivil og militær sjøfart i nord under 2.verdenskrig. Boka kom ut 2019.

Men fremdeles er mye vi ikke vet om den allierte ubåtkrigen i Europa, ikke minst i Norskehavet og i Nordsjøen.

De amerikanske ubåtenes kamp mot den japanske handelsflåten er derimot godt dokumentert. De var avgjørende for at USA fikk kontrollen over store deler av Stillehavet igjen i 1943 og 1944. Den japanske handelsflåten og den keiserlige flåte led enorme tap i kampen mot ubåtene.

Men hva med de engelske ubåtene? Vi vet at de senket både tyske krigsfartøyer og handelsskip i forbindelse med invasjonen i Norge.  Detaljene i operasjonene kjenner vi mindre til.

For hvilken rolle spiller de britiske ubåtene i årene etter invasjonen av Norge? Jeg leser meg frem til at aksemaktenes konvoier, som brakte forsyninger til Rommels Afrikakorps, lider store tap i Middelhavet. Dette svekker feltmarskalkens muligheter til å nå langt inn i Egypt sommeren 1942, og ikke minst stå imot det store motangrepet fra 8.arme sent i oktober i 1942. Men jeg finner ikke noe informasjon på nettet om at britiske ubåter spiller en nøkkelrolle her, noe de kanskje gjorde.

Ett viktig unntak er den fantastiske operasjonen mot slagskipet Tirpitz høsten 1943, men den ble uført av miniubåter og ikke ordinære engelske ubåter av normal størrelse.  Som kjent ble Tirpitz så skadet at det aldri mer kom i aktiv tjeneste. Dette skjedde vel og merke i et stadium av krigen der kampen på havet måtte ansees som avgjort, men slagskipet utgjorde sammen andre tunge enheter og jagere avgjort en meget stor trussel mot konvoifarten til Sovjetunionen.

Vi vet at engelske, russiske og norske ubåter kjempet mot den tyske konvoifarten langs den langstrakte norskekysten, men vi vet forholdsvis lite om detaljene i operasjonene. Tyskerne mistet handelsfartøyer og mindre krigsskip både i nord og i vest.  Men jeg kan ikke finne noen fyllestgjørende artikler og bøker om krigføringen under havoverflaten mot den tyske krigsmakten. Vi vet mye mer om motstandskampen på land, der blant annet radiostasjoner ga viktig informasjon til både England og Sovjetunionen om de tyske skipenes bevegelser langs kysten.

Er ikke dette merkelig?

Var de engelske ubåtene mindre effektive? Eller kan det være slik at de allierte ubåtene ikke bedrev noen vesentlig annerledes krigføring enn de tyske ubåtene? En slik antagelse passer dårlig med vårt bilde av 2.verdenskrig – der det var de tyske fartøyene som hadde rykte på seg for å være «havets rovdyr».

Sannheten, hvis den kommer for en dag, kan kanskje ligge et sted midt imellom?

Og Karlsruhe ligger der, som et historisk manifest, og viser at de engelske ubåtene også kunne være dødelige effektive. Hvorfor de engelske ubåtene fremdeles skal være «The silent service» over 75 år etter krigens slutt er noe jeg undrer meg over. Ja, det er nesten et like stort mysterium som et stort og uoppdaget krigsskip, minst…