Ulven, Fønhus og vi.

Jegerne i huket seg ned. Kledd i skinn og pels var de klare for å felle reinen som kom trampende langs fjellryggen. Sola sto lavt på himmelen i vest. Mennene gjorde buene og spydene klare. Plutselig ble en av mennene var på noe som beveg seg på den andre siden av dalen. Han skygget for hånden – og nå så han hva det var: – Ulver, sa han.  Reinen stoppet plutselig opp. Hadde de fått ferten av rovdyra? Ville mange dager med arbeid mislykkes for jegerne som lå klare i sin stilling?

Det får vi aldri vite. Det er så lenge siden vi alle var jegere – og små som insekter i en uendelig natur. Vi var overlatt til naturens rytme, dyrenes trekkveger og vår egen innovative evne til å overleve. Vi behersket tidlig ilden, men vi behersket enda ikke evnen til å ødelegge. Den gang visste vi at ødeleggelse var ødeleggende for oss selv, fordi vi bodde i naturen og var avhengig av det som var rundt oss for å overleve.

Denne lille innledningen til en slags jegerroman fra jernalderen bringer meg inn på en svært uvanlig og modig person. En skribent og naturelsker. Han het Mikkjel Fønhus. En gang i tiden var også han jeger.

Mikkjel Fønhus | Hallingdalsbiblioteka

Mikkjel Fønhus var født 1894 og døde i 1973. I et Norge som ikke var til å kjenne igjen på de nesten 80 åra Fønhus fikk leve fra 1894-1973.

Mikkjel Fønhus var oppvokst på landsbygda, nærmere bestemt i Sør-Aurdal med skogen og Vassfaret ikke langt fra stuedøra. Han vokste opp i et skog- og jordbrukssamfunn, der det var vanlig med gjetere i utmarka. Det var heller ikke uvanlig med rovdyr i naturen i tiårene før andre verdenskrig. Noe forfatteren ikke lar være å skrive om i mange av sine romaner.

I boka Der villmarka suser (1919) skildrer Fønhus slagbjørnen Rugg. Denne bjørnen som slår i hjel en gjetergutt (basert på en faktisk hendelse i Valdres i 1906), når gutten uforvarende kommer over bjørnen mens den spiser på en ihjelslått sau.. Fønhus besjeler denne bjørnen i romanen, kaller den «Slagbjørnen Rugg», og den møter sin endelikt etter en lang jakt. Akkurat som i virkeligheten.

Fortellingen om slagbjønnen Rugg - Mikkjel Fønhus - Nedlastbar lydbok  (9788242143891) » Bokklubben

Hvordan ville folk reagert i dag på en slik roman? Ville det ha blitt fakkeltog? En besjelet bjørn som er ansvarlig for en ung gjetergutts død?

Da Fønhus tuslet i veg til folkeskolen rundt århundreskiftet, var om lag halvparten av landets areal villmarkspreget. Da krigen kom, var fremdeles en tredjedel av landet villmark, og om lag en tredjedel av befolkningen var tilknyttet primærnæringene. Jakt og fangst var en viktig attåtnæring rundt om i skog- og fjellbygdene. Rovdyr, ikke minst ulv og bjørn, ble jaktet på, men det fantes bestander av disse dyra i både Sør-Norge og i Nord-Norge da krigen kom i 1940.

Likevel var Mikkjel Fønhus en populær forfatter, selv om han kanskje var noe ensom i synet på naturvern på bygda.

Fønhus var av den første generasjonen som fikk oppleve konsekvensen av effektiv rovdyrbekjempelse. Dette skyldes ikke minst magasinriflenes inntog på arenaen. I 1894 ble det  skutt  57 bjørner og 37 ulver. Bestanden av disse rovdyra var allerede da på veg ned (avskytningstallene tyder på at bestandene ble lavere etter 1870). Og folk levde fremdeles av naturen, hvis de da ikke dro over til Amerika, eller for eksempel til Kristiania der industriutbyggingen skjøt fart etter 1860.

På begynnelsen av 1900-tallet var 38 prosent av de arbeidsføre sysselsatt i jordbruket. Dette holdt seg til etter andre verdenskrig. I 1970 var mellom ti og femten prosent sysselsatt i jordbruket. I dag er to prosent sysselsatt av jordbruket. Da Fønhus en vakker dag ute senhøstes 1973 trakk siste sukk var ulven og bjørnen omsider blitt totalfredet.

I denne perioden begynte elgbestanden å bygge seg opp til et nivå mange kjenner til i dag. Norsk elgjakt i moderne tid er ikke stort eldre enn meg, 46 år gammel.

Fønhus gav sitt bidrag til elgjakten gjennom historien om «Trollelgen», som kom ut i 1921. Trollelgen ble i Fønhus sin penn et mytisk dyr. Elgen var ikke et vanlig syn i mellomkrigstiden. Det skyldes ikke minst at skogbruket drev med plukkhogst, og ikke maskinell flathogst, som gjorde at større arealer ble bevokst av løvskog elgen kunne spise av.

Trollelgen - Mikkjel Fønhus - Paperback (9788203351068) » Bokklubben

For elgjegere er en viktig gruppe i debatten om ulven. For ikke lenge siden leste jeg om en som hevdet at «det var tomt for vilt» på østsiden av Glomma. Hedmark fylke er det viktigste fylket for ulven. Her befinner større deler av den såkalte ulvesona her, og her er det også tradisjonelt en stor bestand av elg. Bestanden av elg er fremdeles stor i Hedmark, selv om det er ulv der.  I 2019 ble det felt nesten 5000 elger. Det er lavere enn toppårene rundt 2008, men om lag samme nivå som rundt 1980.

Elgstammen i Hedmark vokste først (hvis vi ser på avskytningstallene) etter 1970. At elgstammen reduseres noe etter ulvens tilbakekomst er vel helt naturlig. I motsetning til elgjegere tar ulver svake dyr, men også kalver. Elgjegere hartradisjonelt hatt en lei tendens til å skyte større dyr, ikke minst store elgokser med gode gener.

Det er liten tvil om at den store elgbestanden gjør betydelig skade på det som kan bli drivverdig skog. Beiteundersøkelser viser at elgen skader nesten hver tredje granplante og toppskuddet var skadet av beiting på to av to? granplanter. Det er også i skogeieres interesse at elgbestanden holdes på et bærekraftig nivå, det gjøres ved rettet avskyting fra elgjegerne og at ulven (og til glede for elgjegerne) tar ut de svake dyra med de dårligste genene.

Problemet med ulven er ikke skaden den gjør, for ulver tar langt færre sau enn jerv og gaupe her i landet. Nei, det dyrets symboltunge betydning som er hovedutfordringen. Og det på begge sider av «diskusjonsbordet». For naturvernere representerer ulven den siste rest av uberørt villmark, mens for bønder og andre representerer ulven en igjen innført trussel fra statsbyråkratiet – og en konkurrent i beskatningen av hjorteviltstammen her i landet.

Relativt store verdier synes å stå på spill.

Det er dessverre en kjensgjerning at streifulv kan gjøre stor skade på sau. Likevel er det totale antallet sau som tas av ulv her i landet betydelig lavere enn det diskusjonen skulle tilsi.

Det er lang tradisjon for å slippe sau på beite i Norge. Det er en tradisjon vi ikke bør slutte med av hensyn til rent norsk kjøtt, et kulturlandskap som er i ferd med å gro igjen og ikke minst for lokalt næringsliv i distriktene. Kravene til kufjøs er såpass omfattende at mange bønder legger ned på grunn av at det koster for mye å investere i nytt fjøs, mens andre begynner med sau og kanskje arbeid i tillegg. Det er en villet utvikling fra politisk hold gjennom effektivisering og ønske om økt dyrevelferd. Utfordringen er at den rammer en næring der inntektene er små og miljøet minskende mange steder. Inntektsutviklingen for gårdbrukere er meget lav, ikke minst hvis man tenker på timebetaling og investeringer.

Det er kanskje ikke rart at ulvens tilbakekomst virker provoserende på mange, når det er motvind på andre fronter også?

Likevel, det er noe med ulven. Den har vært her siden istiden. Den fortjener ikke utryddelse på grunn av markedsøkonomisk tenkning i Oslo eller Brüssel. Skal bygde-Norge overleve må tilskudd og innretning på landbrukspolitikk ikke bare være rettet mot produksjon, men også kulturbeite slik som i Sveits og Østerrike. Det er merkelig at ikke flere politikere  tar til opp hansken fra Alpene.

Ulven var av de første dyr som kom til Norge etter at isen trakk tilbake. Den fulgte reinen, slik mennesket gjorde, enkelt skildret i starten av denne teksten.

Fønhus selv legger ikke skjul på ulvens jakt på tamrein i Finnmark i boka «Varg». Det er nærmest en kamp på liv og død, der Fønhus veksler mellom å ha sympati for både tamrein, samer og ulv.

Varg - Mikkjel Fønhus - Paperback (9788203351884) » Bokklubben

Og det er det som er så fantastisk med Mikkjel Fønhus. I hans bøker er det plass for både mennesker, husdyr, planteetere og rovdyr. Hans bøker er en beskrivelse av den tidvis råe sameksistensen mellom menneske og villmark. En sameksistens som jeg tror betyr mer for oss enn vi kanskje aner. Og som jeg ser på som umistelig. For både natur og jordbruk er i vår sjel og opprinnelse. Slik jeg tolker Fønhus, vokst opp i en æra der jordbruk og utmarksressurser var betydelig viktigere enn i dag, bør det være plass både for beitedyr og rovdyr. Enkelt er det ikke, men det er mulig.

Den har alltid vært her, ulven, bortsett fra muligens en periode mellom 1973-1985. Vi får aldri vite helt sikkert om vi faktisk greide å utrydde ulven. Vi var uansett fryktelig nære på å greie det, men nå er dette dyret det er knyttet så mye myter, symboler, frykt og beundring til – tilbake. Ulv i norsk natur er den manglende brikken i det økologiske samspillet i skogen og fjellene våre.

Det diskuteres om ulven i Norge er den opprinnelig skandinaviske skogsulven eller russisk ulv. Det har alltid vandret inn ulv fra øst. Lar vi den være her over flere generasjoner, med tilførsel av friske gener fra øst, vil den bli skandinavisk nok.

Så hva nå? Forventer du at jeg tryller løsninger frem fra ermet? En forutsetning for å finne gode løsninger for flest mulig er å ønske løsninger. Mitt inntrykk av den polariserte debatten siden vinteren 2017 er at ytterpunktene i diskusjonen ikke ønsker løsninger slik flertallet ønsker, nemlig sau på utmarksbeite og ulv og andre store rovdyr i norsk natur.

I et høgteknologisk samfunn som vårt er det merkelig at det ikke skal finnes bedre løsninger på inngjerding og overvåkning.  Dette er utgifter som ikke må påføres den enkelte bonde, men være i større grad et nasjonalt ansvar, basert på vedtak fattet i Stortinget.

Det er også merkelig at skoler tilknyttet landbruket, eller videregående skoler med tilknytning til strøk der primærnæringene står sterkt, ikke har forsøkt med opplæring i gjeting og bruk av naturen. Og ikke minst i større grad har forsøkt å bidra til å dempe konflikten gjennom å bidra til tiltak.

Gjeting alene vil ikke forhindre utfordringene, men det vil være positiv faktor, for store rovdyr er i utgangspunktet ikke spesielt begeistret over at det er menneskelig aktivitet i de områdene dyrene oppholder seg i.

Det virker som den polariserte debatten lammer folk i å skape praktiske løsninger. Og vi må få et rovdyrforlik som sier mer om det konkrete antallet av de store rovdyrbestandene – i samråd med naturforvaltning og landbruk. Og ikke antallet ynglinger, slik forliket nå legger opp til.

Etter mitt syn bør vi ha levedyktige bestander av alle de fire store rovdyra, men med effektive uttak av rovdyr som gjør skade. Det er bedre å ha stabile ulveflokker som regulerer hjorteviltbestanden, enn å ha løsgjengere på vandring. De kan, det har vi sett, gjøre stor skade.

Og hva ville Fønhus gjort? Umulig å si. Han ville kanskje bitt litt ekstra hardt i pipa si og gått heim for å tenke og skrive. Der var det høgt nok oppunder taket.

Derfor: La dagens takhøyde heves. Da kan vi finne løsninger sammen, uansett ståsted.

Slik skapes det plass både for rovdyr og beitedyr i vårt fantastiske og varierte Norge.

Dette innlegget ble sendt til https://debatt1.no

Kilder bilder: Aftenposten, Hallingdalsbiblioteka og bokklubben.no.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s